Eric hadde en vanskelig oppvekst og mistet tidlig sin mor. Rus ble etter hvert en del av hverdagen og det vokste nok frem et sterkt sinne mot mennesker og samfunnet rundt han. I tillegg ble han i voksen alder sterkt fysisk handikappet og kjempet til slutten mot en sykdom som tok mer og mer av hans førlighet. Tragediene var mange i og rundt Erics liv, men det er heldigvis ikke hele historien.
I sitt sinne mot «systemet» gravde Eric seg dypt ned i mange konspirasjonsteorier. Etter årevis med graving og mistro til alt og alle rundt seg, så han verdens ondskap og Satans makt mer og mer og ble overbevist om at det måtte være åndelige krefter som virket. Det gjorde at Eric ville søke til de gode åndelige kreftene, Djevelens motpart, og møtte i denne prosessen Jesus, som han vendte seg til som Herre og Frelser. Jesus hjalp Eric med et radikalt oppgjør med rus og hjalp han å lege bitterhet. Han ble på kort tid en helt forvandlet mann, som nå hadde et nytt mål i livet; Å bli bedre kjent med Guds ord og fortelle andre om Jesus.
Bundet til elektrisk rullestol og hjelp av assistenter til alle praktiske oppgaver, følte Eric seg utilstrekkelig. Det førte til at han en kveld desperat ba Gud om å få se hvordan han kunne bli brukt i sin situasjon. Det var da Eric tilfeldigvis kom over OAC på nettet og tok kontakt. Han begynte å bli med jevnlig ut på gata for å vitne og lot seg ikke begrense av rullestolen. Innimellom hyppige sykehusbesøk og helseutfordringer stilte Eric opp gang på gang for å fortelle om Jesus; sommer og vinter. Oppriktig og ærlig vitnet han om Guds forvandling i sitt liv og forkynte frimodig evangeliet, uten å holde noe tilbake.
De siste månedene av sitt liv, var Eric mindre og mindre på gata. Sykdommen gjorde besøkene på sykehusene hyppigere og lengre, samtidig som han forsøkte å følge opp og besøke sin far i 90-årene, som selv hadde begynt å svekkes helsemessig, etter et langt og friskt liv. I denne perioden traff jeg bare Eric to ganger, men begge gangene satte dype spor i meg.
Den ene gangen var da Eric ringte han meg for å spørre om jeg kunne bli med å besøke faren hans for å dele evangeliet, noe jeg sa ja til. Han hadde ikke hatt kontakt med faren sin på flere tiår, før Eric møtte Jesus og begynte å forsone seg med mannen han hadde lagt for hat. Da han så at det nærmet seg slutten av livet for faren, var det ikke lenger hat, men kjærlighet som drev Eric. Faren måtte få høre evangeliet.
Jeg må si jeg var ganske spent på hvordan faren ville reagere på denne fremmede «predikanten» som dukket opp på rommet hans på pleiehjemmet uanmeld. Hva skulle jeg si? Situasjonen var ganske annerledes enn det jeg var vant med fra gata, men jeg trengte ikke å frykte. For der jeg trodde jeg skulle forkynne, fikk jeg heller vitne hvordan frimodigheten blusset opp i Eric og hvordan ordene fløt ut på en slik måte som bare vitner om Den Hellige Ånds virksomhet. En måned senere døde faren og det ble utrolig sterkt å tenke på kjærligheten Eric hadde vist denne mannen han en gang hatet og iveren etter at han også skulle forstå evangeliet og møte Jesus. Heller ikke her holdt han noe tilbake da han forkynte evangeliet med autoritet, sannhet og kraft.
Rett under en måned etter farens begravelse fikk jeg en telefon fra Erics assistent om at det nå var Eric som lå for døden. Han spiste ikke og drakk ikke lengre. Sykdommen hadde svekket han for mye. Uvitende om hvor alvorlig sykdomsforløpet hadde vært den siste tiden og hvor kort tid han hadde igjen, dro jeg sent samme kveld for å besøke han der han nå lå for døden. Han snakket ikke lengre, og pleierne trodde ikke jeg ville få noe respons.
Til min store overraskelse våknet den sovende Eric med en gang snakket til han og forble våken hele tiden vi var sammen. Kroppen hadde sviktet, med sjel og ånd var levende til stede. Selv om han ikke klarte å si noe, responderte han på det jeg sa med forsøk på å snakke og noen små lyder. En eller to ganger hørte jeg et svakt «ja» komme ut. Jeg forsto likevel at dette sannsynligvis ble siste gang jeg ville se Eric før evigheten.
Tiden gikk til å lese noen bibeltekster og betrygge han om nåden som venter syndere som har vendt om. Jeg ba for han, tok farvel og forlot han i senga sent på kvelden 22. august. Tidlig på morgenen 23. august døde han og jeg ble den siste som fikk møte Eric i live, bortsett fra pleiere på Hospice. Også dette siste møtet med Eric gjorde sterkt inntrykk på meg og gjør at jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet.
I begravelsen traff jeg blant annet familien til en av Erics assistenter. De fortalte meg om hvordan hans vitnesbyrd hadde ført dem tilbake til Gud og inn i menighet, etter mange år borte fra Herren. Han hadde ikke mange rundt seg i livet, men vitnet likevel frimodig for de han hadde og de han traff på gata. Jeg takker Gud for Eric, hans trofasthet og hans frimodighet. Gud gjorde store ting i hans liv, som satt store spor i menneskene rundt han og i meg. En dag skal vi få se fullt og helt fruktene av den Hellige Ånds virke i Eric sitt liv og vi skal få se han med en ny og herlig kropp. Hvilken festdag det blir når vi skal være sammen med Herren hvor sykdom og død er borte!
Inntil den dagen ber jeg Gud at jeg, som er både er frisk og rikt velsignet, som har alle muligheten til å forkynne Jesus og vitne om han, at også jeg kan vise den samme frimodighet og trofasthet som Eric gjorde i sin korte vandring med Jesus. Takk Herre at den samme Ånd som reiste Jesus opp fra døden og som forvandlet livet til Eric også bor i alle som tror!
«Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere". Rom 8, 10-11
-Gunnar
